– Når eg ser på konsekvensane, hadde det kanskje vore betre om eg ikke hadde tenkt så mykje –
Einar Førde (norsk politiker og kringkastingssjef; 1946-2004
– Dersom du ikke allerede er i gang med å skrive dagbok om alle de fornuftstridige reaksjonene du møter i din vitenskapelige virksomhet, så må du sette i gang øyeblikkelig! Skriv ned alt som hender på din vei, og når du har samlet tilstrekkelig materiale må du skrive bok om dine erfaringer. Jeg skal være den første til å kjøpe boken når den foreligger!
Slik lød oppfordringen fra kjemikerkollega Knut Maartman-Moe, under en lunsjpause i Realfagbyggets kantine våren 1994. På dette tidspunkt var jeg i gang med et arbeidskrevende bokprosjekt om jordens utvikling – en geovitenskapelig monografi der jeg i grove trekk også gjorde rede for min egen globale teori. Tanken på å skrive en fremtidig vitenskapssosiologisk bok, med bakgrunn i min egen historie, var derfor fjern. De sosialpsykologiske mekanismene som styrer det akademiske dagligliv hadde imidlertid opptatt meg sterkt gjennom en årrekke. Mitt ungdoms ideal – om at vitenskapen er samfunnets mest rasjonelle, logiske, rettferdige og åndelig forfinete virksomhet – hadde jeg for lengst måtte legge på hyllen. Utenlandske kolleger kunne fortelle om rykter som sa at jeg nærmest var blitt utradert som forsker. Ifølge denne rykteflommen hadde jeg angivelig blitt tvunget over i førtidspensjon, slik at jeg i virkeligheten “stod og vippet på gravens rand”. Jungeltelegrafen fungerte dessuten som kjærkommen motvekt mot den usikkerhet mine vitenskapelige idéer hadde skapt. ‘Overløper’ og ‘forræder’ var blant titlene jeg kunne “smykke” meg med. Anklagene kunne iblant til og med bli servert skriftlig, som “argumenter” i anonyme konsulentuttalelser på vitenskapelige manuskripter. Men hva mitt “høyforræderi” egentlig bestod i ble aldri konkretisert.
– Dere vil ikke tro alle de fantasifulle historiene som verserer om Karsten, bare fordi han har utviklet egne vitenskapelige teorier, sa professor Nikolai Petersen under en privat middag i München for et par år siden. Men hva er vitenskap hvis det ikke er å komme med nye synspunkter på virkeligheten?
Allerede i en tidlig fase av min vitenskapelige løpebane oppstod en gryende skepsis til en del vedtatte sannheter i moderne geofysikk. Denne usikkerheten forplantet seg snart til hele bredden av min akademiske virksomhet. Resulterte ble en mangeårig ustabil undervisningssituasjon som proteksjonistiske kolleger forsøkte å utgjevne ved diverse ikke-faglige ‘mottiltak’. Det som holdt meg på barrikadene, på tross av ubehaget, var i første rekke erkjennelsen av at alle fortidens viktige vitenskapelige fornyelser i utgangspunktet hadde virket overraskende, forvirrende, provoserende og mye, mye mer. På grunn av de mange oppfinnsomme ryktene ble en del utenlandske kolleger nokså forbauset når de uventet fant meg i vigør som gjesteforeleser og seminarholder rundt omkring i verden. Dette misforholdet – mellom rykter og virkelighet – ga støtet til mange forfriskende samtaler om den “upersonlige” maktens strategier og den utbredte reddharekulturen som definerer vitenskapssamfunnenes interne “rangorden”. Det å være en fri, kritisk og kreativ tenker hører til forskerrollens fremste idealer. Men slike høyverdige mål er dessverre ingen selvfølge i den akademiske verden – for min egen del måtte jeg kjempe hardt for å oppnå slike selvsagte rettigheter.
Kampen mot de mange snarene og de kunstig definerte grensene ble etter hvert en kilde til uvanlig grad av indre frihet og økt kreativitet. En viktig del av denne frigjørende “utluftingsprosessen” gikk gjennom samtaler og seminarer om vitenskapssosiologiske og filosofiske spørsmål. Det jeg kunne berette vakte oppmerksomhet blant folk flest, og min åpenhet om den vitenskapelige hverdag virket dessuten som effektiv psykoterapi på mange kolleger. Dette er ikke så vanskelig å forstå, for når kulturen er slik at ingen unner andre fremgang, blir det ikke plass, rom, og frisk luft nok til grobunn for store tanker, høye mål, glede og engasjement. Underlagt den universelle jantelovens dominans blir det om å gjøre å holde lav profil og undertrykke enhver antydning til jubel. Misunnelsen og forutinntattheten, med tilhørende aktiviteter, representerer de aller største problemene i forskersamfunnet. I fortrolige samtaler med kolleger verden over har dette vært et stadig tilbakevendende diskusjonstema. En polsk professor, Marek Lewandowski, uttrykte det slik:
– Når noen snakker så åpent ut om de grunnleggende menneskelige problemene innen vitenskap slik du gjør, er det som om en trykkventil åpnes i mitt indre!
I forbindelse med en gjesteforelesning i Berlin midt på 90-tallet, om globalgeofysiske teorier, var jeg også blitt invitert til å holde et spesielt seminar om vitenskapsfilosofiske spørsmål. Begge presentasjoner ble svært godt mottatt og utløste diskusjoner av det forbilledlige slaget. Min vert, professor Johannes Schröder ved Berlin Tekniske Universitet, var under den påfølgende middagen usedvanlig åpen om alt spillet han måtte forholde seg til i sin hverdag. Selv med andre gjester til stede fortalte han om hvordan han måtte “sikksakke” for ikke å bli skviset ut av “det gode selskap”. På ny fikk jeg oppfordring om å skrive bok om mine opplevelser. Siden mitt teoretiske arbeid etter hvert hadde fått så stort omfang, og ‘rammet’ geovitenskapen på bred front, ville jeg nødvendig nok sitte inne med et erfaringsgrunnlag som få andre, ble det hevdet.
Også i Bergen, på mitt eget Alma Mater, kom det etter hvert flere anmodninger om at min historie måtte komme på trykk. Det ble hevdet at min beretning kunne bli et interessant tilskudd til den vitenskapsteoretiske litteraturen. Det er sannsynlig at dette var et tema de selv ikke våget å snakke om, for når jeg fortalte om mine erfaringer var det mange bekreftende ikke-verbale ekkoer som kunne registreres. Uttalelser som “det du sier virker kjent” var ikke skjelden å høre. Tidligere dekanus ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiB, senere prorektor ved universitetet, professor Ian Dundas, var ved flere anledninger, fra tidlig på 90-tallet og utover, spesielt klar i sine anbefalinger:
– Du må skrive bok om din vitenskapelige utvikling og om dine erfaringer som uavhengig forsker. Ikke minst må du fortelle om hvordan en så stor teori som din kunne bli til. En slik beretning skylder du simpelthen vitenkapen!
Et par måneder etter at min første bok – Our Evolving Planet – var utgitt, ringte Ian Dundas på nytt. Vi fikk oss en lang prat om hvilken destruktiv innvirkning den politisk styrte masseforskningen har på den vitenskapelige kulturen i vår tid. Under samtalen hevdet jeg at dagens belønningssystem favoriserer arbeidsmauren, som kun gjør det den blir bedt om og skyr nytenkningens utfordringer; dermed får vi indirekte en prioritering av fantasiløsheten.
– Men nå når du har tilkjempet deg kunstnerens frihet, har du i virkeligheten fått fritt spillerom til å snakke åpent ut om denne beklagelige utviklingen! avsluttet han
Etter slike sterke henstillinger – fra en person som helt siden slutten av 80-tallet, og i kraft av sine lederfunksjoner, hadde fulgt min årelange kamp mot nivellerende krefter, og som attpåtil hadde tatt seg bryderiet med å sette seg inn i mitt vitenskapelige budskap – var mine siste reservasjoner om å skrive en personlig beretning om vitenskapens modus operandi definitivt borte.
Da uroen rundt min faglige virksomhet brøt åpent ut på slutten av 80-tallet, hadde min mangeårige kritikk av oppleste og vedtatte “sannheter” i geologisk-geofysisk grunnlagstenkning for lengst skapt reaksjoner i en del fagmiljøer. Det var i første rekke min undervisning i global geofysikk som hadde forstyrret “ro og orden”. Det at jeg med basis i dokumenterte vitenskapelige fakta lot studentene få kjennskap til en rekke grunnleggende problemer og paradokser i plateteorien var for noen av mine fagfeller rett og slett “ukollegial” virksomhet. Men med de nye vitenskapelige vinklingene jeg brakte inn i undervisningen vant jeg stort gehør blant studentene. Denne asymmetriske utviklingen måtte det bli satt en stopper for, mente man i visse kretser.
Den nesegruse tilslutning til plateteorien som skjedde i de vestlige land og i Japan tidlig på 70-tallet hadde intet med kritisk ‘bevis’-vurdering å gjøre. Som vi skal se senere i denne boken var den store holdningsendringen i de geovitenskapelige fag resultat av en kulturell invasjon utgått fra anglo-amerikanske forskningsinstitusjoner. Den kjente kombinasjonen av autoritetstro, gjentagelsesprinsippet, ønsketenkning, samt den lange rekken sosialiseringsmekanismer ble drivkreftene bak denne ‘konverteringsprosessen’. Så snart lærebøkene hadde hektet seg på forestillingen om ‘drivende’ kontinenter, kom det nye rammeverket til å fungere som et slags direktiv i all undervisning innen geologi og den faste jords fysikk. Den nokså nye plateteorien, som til dags dato ikke har bestått en eneste grunnleggende test, ble merkelig nok det altoverskyggende fundament for studier av jordens struktur og utvikling. Lærebøkene som ble (og blir) brukt i undervisningen fremstår som polerte ideologiske overtalelsesdokumenter der historievridning og bortforklaring av “kinkige” fakta følger de klassiske oppskrifter vi finner i annalene til autoritære regimer.
I min “kjetterske” undervisning – som i grunntrekkene var en presentasjon av dokumenterte fakta ingen kunne bestride – hadde jeg avslørt plateteoriens tilslørte “hemmeligheter”. Og ikke nok med at jeg hadde satt et stort spørsmålstegn ved holdbarheten til “den rette læren”, jeg hadde også vært så “freidig” at jeg hadde antydet en utradisjonell vei ut av uføret: jeg stod på terskelen til å komme med en helt ny teori om jordens fysisk-geologiske utvikling. Dermed befant jeg meg snart på utsiden av “det gode selskap”.
– Du skal likevel være glad du har base i Norge! Hadde du vært ansatt på et nord-amerikansk universitet kunne jobben din vært i fare, sa professor Jim Wright (St. John’s) våren 1992.
Noen vil kanskje hevde at min faglige utvikling og problemeksponering var “dråpen som fikk begeret til å flyte over” i de konvensjonelle fagmiljøene. Men da jeg kom med mine innspill var begeret allerede overfylt [av problemer] og en slik situasjon kan dråpen neppe klandres for. Man kan til en viss grad forstå at “selvfølelsen” til den aktuelle forskermassen kommer i ulage når gruppens faglige revir blir truet. Men hvem tar ansvaret for at dens maktmisbruk – de innbitte mekanismene for å beholde status quo – ikke skviser den nødvendige utrasjonelle tenkningen ut over sidelinjen? Den situasjonen jeg var havnet i har vært kjent til alle tider. For eksempel, da vår berømte fiskeriforsker og professor Georg Ossian (G.O.) Sars rundt 1880 la darwinismen til grunn for sine forelesninger ved Det Kongelige Frederiks Universitet (i Oslo) vakte dette sterke reaksjoner i universitetets konservative kretser. Sars ble fjernet fra undervisningen, fordi det ble hevdet at studentene var “for umodne” til å tåle en slik påvirkning (Lie og Paulsen 1999). Når jeg selv trakk frem plateteoriens fundamentale problemer i undervisningen, ble det på tilsvarende vis hevdet at jeg “forvirret” studentene. Den reelle grunnen var som alltid en kombinasjon av kollegers forutinntatthet samt de intellektuelle utfordringene som “plagsomme” spørsmål fra bevisstgjorte studenter medførte. Jeg var falt i unåde hos platetektonikkens lokale venner (Figur A).
Det er ingen hemmelighet at det å bestride meninger og fordommer som er gjengs i samtiden, og i stedet vise nye perspektiver på virkeligheten, er en risikofylt affære som nesten uten unntak fører til et mangfold av straffereaksjoner. Den som har mot til å vise intellektuell uavhengighet blir som regel ekskludert fra fellesskapet. Dermed forsvinner også den alminnelige goodwill som gjerne blir gevinsten knyttet til en trofast venneklubb. Forskere flest vil derfor, med “redsel i blikket”, styre unna slike situasjoner. Den store majoriteten har heller ikke til hensikt å finne opp nye forståelsesrammer – teorier om virkeligheten. Behovet for å kunne overleve i systemet undertrykker tvilen hos de fleste, og derfor blir det meget få som våger spranget inn i det ukjente. Samfunnet trenger imidlertid utbrytere som kan skape dynamikk og utfordre det etablerte. Uten rom for det alternative, oppstår det en kultur som satser på reproduksjon og kopiering, og dermed blir det vanskelig å skape utvikling. I sin bok Annerledestenkerne har Per Arne Bjørkum (1998) gitt en slående beskrivelse av den situasjonen som oppstår når en rådende grunnlagstenkning blir avvist og erstattet av et nytt intellektuelt rammeverk. Bjørkum skriver: “…mange av de etablerte naturvitere [blir] sjokkerte når nye paradigmer [det sett av grunnregler som definerer en gitt epokes tenkning] vokser frem. Det blir av og til så dramatisk at også de som er involvert i selve frembringelsen av nye paradigmer blir sjokkerte. Dette sjokket setter i gang en atferd som ligner på den de fleste mennesker utviser når de blir utsatt for store påkjenninger. Derfor blir det elementer av irrasjonalitet – også i forskningen.”
På grunn av disse rent menneskelige aspektene vil behovet for skapende mot alltid være proporsjonalt med nytenkningens omfang – de faglige, sosiale og identitetsmessige konsekvenser som fundamentalt nye tanker innebærer. Det er derfor forståelig at så få forskere har vært/er villige til å betale kreativitetens pris. Det blir mye enklere, og nokså risikofritt, å finne seg en plass på masseforskningens transportbånd, der aktivitetene ofte har triviell og reproduktiv karakter. Vi begynner å forstå hvorfor de ulike vitenskapers utvikling alltid har vært dominert av innsatsen til et relativt lite antall uavhengige enkeltforskere.
Nyskapningens store aktivum er at den bevirker frigjørelse fra kollektive myter og forestillinger, og dermed reduseres maktapparatets kontroll over både individet [den kreative] og læringsprosessen. Men i det maktspillet som alltid oppstår rundt innspillet av nye tanker vil flokkmentaliteten alltid spille en sentral rolle. Om dette forhold har den brasilianske forfatter og pedagog Paulo Freire (1970/2003) gitt følgende beskrivelse:
“De undertrykte [de som ved autoritære krefter er blitt påtvunget massekulturens tanker og adferd] lider under den dobbelthet som har slått rot i deres indre. De oppdager at de ikke kan leve autentisk uten frihet. Og likevel, selv om de ønsker et autentisk liv, er de redde for det.”
Mye tyder på at nytenkning og den tradisjonelle oppfatning av begrepet intelligens ikke har en slik tett kobling som det vi til vanlig har trodd. For i lys av vitenskapshistorien synes det som om de mest fremgangsrike forskerne først og fremst var i besittelse av en annen type livsinnstilling enn det store flertallet – inklusive større uavhengighet og utholdenhet. Bidrar vårt utdanningssystem til å fremme slike menneskelige kvaliteter? Utviklingen i vår tid synes dessverre ikke å peke i den retning. Derimot preges vår akademiske hverdag i stor grad av forskjellige former for tvungen intellektuell sosialisering. Ensretting i grunnlagstenkning som er nødvendig for å opprettholde masseproduksjon, pengestrøm og lydighet mot systemets forretningspregete moral fastsetter den virkelige dagsorden.
Som en protest mot denne forflatende utviklingen må det være tillatt å bringe til torgs den tanke at uten en selvstendig tenkende befolkning har vi i virkeligheten intet fungerende demokrati. Uten selvstendige tanker og en tilstrekkelig porsjon mot vil altfor mange bli offer for medjatteriets ansvarsfraskrivelse. Det er kun maktapparatet som tjener på en slik situasjon. Å få endret på dette forhold er en av demokratiets fremste pedagogiske utfordringer. I Loven om universiteter og høyskoler står det (§ 2.4):
“Institusjonene har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for og anvendelse av vitenskapens metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.”
Et viktig siktemål med denne boken er å gi et bidrag til innsikt i den institusjonelle akademiske virksomheten. Dessverre er situasjonen på akademiske læresteder langt fra slik vi gjerne skulle ønske at den var, for hvor er det egentlig blitt av den sagnomsuste åndsfriheten? Filosofiprofessor Knut Erik Tranøys tale om Universitetets idé og den frie tankes betydning, gjengitt i Morgenbladet 3. desember 1993, poengterte betydningen av det åpne samspillet mellom tro og tvil som vesentlige elementer for fornyelsen – den kreative nyskapning i verden. I følge avisen sa Tranøy blant annet:
“Den sosialt organiserte frihet til å øve kritikk og selvkritikk er en del av universitetets sentralnervesystem, i forskning som i undervisning. Dette tilhører også grunnlaget for det fellesskap av studenter og lærere som synliggjør universiteter og høyskoler som sosiale institusjoner. Det er ikke minst friheten til å øve kritikk, uten persons og fags anseelse, som kommer under press når samfunnsmakter, offentlige eller private, ønsker mer konformitet og ensretting.”
Tranøys kritiske synspunkter er noe vi alle – uten forbehold – burde kunne slutte oss til, men han unnlater imidlertid å fremheve den meget uheldige selvsensuren som vitenskapssamfunnene selv stilltiende aksepterer – og utøver. Den idémessige ensrettingen har økt i styrke parallelt med at pengegaloppen, masseforbruket og jappekulturen i de seneste tiår har tatt over som “styrende” grunnprinsipper i samfunnet. Når denne kulturpåvirkningen også fører til at det øverste skiktet i utdanningspyramiden blir tankemessig ensporet, vil den stereotype holdningen lett forplante seg videre til studentene – de kommende lærere – og til slutt gjennomsyre hele utdanningssystemet. Maktmekanismene er slik at “elitens” verdensbilde preges inn i reelt sett umyndiggjorte studenter og elever som feilaktig blir gitt inntrykk av at de store spørsmål om virkeligheten er “opp og avgjort”. Konsekvensen av slik innsnevret grunntenkning er at også mindre sentrale spørsmål kan bli vurdert under en uriktig synsvinkel. Dermed oppstår floraen av “spesialforklaringer”, noe som igjen virker hemmende på helhetlig tenkning og virkelig innsikt. Når sentrale spørsmål blir presentert i “opplest-og-vedtatt”-stilen drepes nysgjerrigheten hos elever og studenter flest.
Dette vesentlige spørsmålet ble berørt av en kanadisk kollega, professor G. S. Murthy ved Memorial University of Newfoundland, St. John’s, under en samtale tidlig på 90-tallet. Under praten sier min kollega:
– Dersom naturvitenskapen ukritisk og autoritært holder fast på visse grunntanker, idéer som for eksempel har ført til at paleomagnetisk forskning lenge har stått på stedet hvil, er sjansene store for at vi, i stedet for å bli mer opplyst, i virkeligheten er på vei mot fordummingens paradis.
Min kanadiske kollegas åpenhjertige uttalelse skjærer rett inn til kjernen av den naturvitenskapelige virksomhetskulturen, samtidig som den berører helt sentrale pedagogiske prinsipper. Slik jeg har opplevd vitenskapen utgjør trendpåvirkning og sosiopolitiske og mellommenneskelige maktrelasjoner vesentlige elementer av tvang i den vitenskapelige hverdag. Dette kan lett føre til at både forskning og kunnskapsformidling blir skakkjørt. Tittelen på denne boken henleder i første rekke på den krisestemning som rammer et vitenskapelig samfunn når nye grunnleggende tanker forkaster det utgangspunktet man har tatt for gitt. Dessuten vil jeg gå inn på kreativitetens dilemma for annerledestenkeren selv. Den følelsesmessige “aura” som omgir den oppfatning av verden som utdanningssystemet så bastant har trædd ned over våre hoder, vil utgjøre en viktig del av vår identitet. Derfor vil blott tanken på grunnleggende endringer bli motarbeidet med hele det nettverk av mekanismer vårt mentale univers består av.
Mange av mine erfaringer om vitenskapens karakter og kunnskapens problematiske fremvekst fant jeg senere igjen i Thomas Kuhns Vitenskapelige revolusjoners struktur (Kuhn 1962/2002). For lesere som ikke er fortrolige med filosofiens esoteriske terminologi gir Per Arne Bjørkums Annerledestenkerne (Bjørkum 1998) en svært interessant og tankevekkende innføring i vitenskapens kontroversielle utvikling – en humoristisk fortelling om de ofte uransakelige veier som har ført til økende kunnskap om naturen. Tilfeldigvis kom jeg ikke til å lese Kuhns klassiker før i siste halvdel av 80-årene, etter at jeg hadde gjort mine egne alarmerende avsløringer om vitenskapens flora av ikke-rasjonelle faktorer. Men Kuhns utilslørte beretning kom til å gi meg fornyet mot til å fortsette kampen mot alle de naturvitenskapelige fordommer og feilkjøringer jeg hadde oppdaget til da. Kuhns beskrivelser – om hvordan myter, overtro, ønsketenkning, sosialpsykologiske omstendigheter og maktkonstellasjoner infiltrerer og forvrenger den egentlige vitenskapen – var jo helt i tråd med den erfaring jeg selv hadde høstet. Mens Kuhn i hovedsak henter sine eksempler fra fortidens fysikk og astronomi, er mitt eget erfaringsgrunnlag knyttet til nåtidens geologiske og geofysiske disipliner. På tross av faggrensene kan jeg bare nikke gjenkjennende til hans strukturelle beskrivelser.
Denne boken er ikke minst et svar på de mange henvendelser jeg har fått om å gi en relativt detaljert beretning om mine opplevelser som forsker, men innholdet er samtidig universelt. Som geofysiker vil selvsagt mine erfaringer være knyttet til de vitenskapelige problemstillingene jeg har vært spesielt opptatt av. I mange år arbeidet jeg innen fagfeltet paleomagnetisme, og høstet derigjennom innsikt i fysisk-eksperimentelle fagområder. Allerede som ung stipendiat i England tidlig på 60-tallet fikk jeg kjennskap til resultater innen paleomagnetisk forskning som sådde tvil om noen av fagfeltets fundamentale forutsetninger. Disse alarmerende opplysningene fanget min interesse, og førte meg etter hvert inn i en grunnlagsdebatt som på slutten av 70-tallet resulterte i en viss faglig revolusjon (kap. 4-6).
Gjennom en årrekke ble tyngdepunktet for min forskningsaktivitet gradvis forskjøvet mot teorier for jordens dannelse og utvikling. Denne på mange måter tilfeldige endringen i interessefelt førte på slutten av 80-tallet frem til en helt ny global teori. Mine opplevelser og erfaringer har på mange måter vært nedslående og har i vesentlig grad forandret mitt opprinnelige syn på hvordan den naturvitenskapelige virksomheten fungerer. Det ekstreme faglige motetrykket og medienes hang til dramaturgisk formidling har i vår tid ført til at altfor mange er blitt stengt inne i prefabrikerte tankeverdener. I de senere tiår har ikke minst populærlitteraturen og medienes stadig mer fargesprakende og underholdende fremstillinger, der kontinentene på sett og vis blir beskrevet som “dansende” objekter på overflaten, bidradd sterkt til at undervisningen om jordens fysiske forhold er blitt både ensidig, kjepphøy og autoritær. I “ryddighetens navn” er plateteoriens grunnleggende problemer og paradokser – samt alternative globale forklaringsmodeller – i stor grad blitt bortsensurert. Et totalitært “tanke”-politi, bevilgende myndigheter og fagkonsulenter, passer på at bruken av terminologi og “forskrifter” blir overholdt, slik at de herskende regimer kan bevare sine posisjoner. Tiden er overmoden til å rope et kraftig varsko! Det å avsløre ideologienes tomhet, når dét er nødvendig, og det hemmelige maktmisbruk, er trolig den viktigste form for motmakt som finnes. For arrogansen viser – i visse miljøer – ingen grenser når det kommer til spørsmålet om ære, prestisje, posisjoner og penger.
Det er mitt håp at denne åpenhjertige vitenskapelige erindringsboken vil utløse nysgjerrighet og kritisk refleksjon hos leserne og være en inspirasjonskilde til større intellektuell selvstendighet. Boken henvender seg til alle som er interessert i hvordan vitenskapen arbeider; ikke minst håper jeg den vil være en vekker for pedagoger på alle nivåer i utdanningssystemet. Fortellingen inneholder en god del viktig historisk materiale, overraskende erkjennelser, besværlige situasjoner og uventede utviklinger, forhåpentligvis noe for enhver smak.
For å kunne sette den vitenskapsbiografiske beretningen inn i sitt rette perspektiv gir åpningskapittelet en oppsummering av hovedtrekkene i fortidens gradvise frembringelse av fakta om jorden – samt rekken av feilslåtte forsøk på å finne frem til en helhetlig teori for den geologiske utviklingen. Denne langsomme prosessen kulminerte med at paleomagnetiske retningsbestemmelser på 1950-tallet revitaliserte Alfred Wegeners omstridte kontinentaldriftteori fra 1912 og senere. Innen få år var en revolusjon i synet på jordens utvikling en realitet. Som vi senere skal se kom uheldigvis forløpet av den moderne debatten om kontinentaldrift helt ut av kurs fra starten av. Det geofysisk-geologiske samfunn var blitt fanget av en ny meningstrend – utstyrt med en falsk ferniss av “fysikalsk rasjonalitet”. Det tok mindre enn ti år før denne faglige “bevisstløsheten” hadde omkalfatret hele grunnlagstenkningen innen de geovitenskapelige fag. Denne faglig-historiske oversikten har jeg presentert på tallrike seminarer i inn- og utland, og forskerkolleger – som ikke har tatt seg tid til å sette seg skikkelig inn i sitt fags utvikling – blir ofte pinlig berørt av egen historieløshet. Det er derfor mitt håp at spesielt naturfaglærere og forfattere av fremtidige lærebøker i geografi, geologi og jordens fysikk vil trekke lærdom av denne fortellingen. Innledningskapitlet (kapittel I) kan kanskje fremstå som en viss bøyg for den uinnvidde leser, men til hjelp for tilegnelsen har jeg i et appendiks bak i boken gitt en elementær forklaring på en del uungåeligee faguttrykk samt en enkel geologisk tidsskala for de siste ca. 600 millioner år. Vesentlige deler av denne boken er imidlertid en personlig beretning om vitenskap som menneskelig aktivitet, der kjennskapet til faglige termer er av underordnet betydning. Av beskyttende grunner er en rekke enkeltpersoner anonymisert.
Naturforskere flest stiller sjelden eller aldri spørsmål ved grunnlaget for egen virksomhet, og den beskjedne oversikten som lærebøkene inneholder er som oftest av det skjønnmalte slaget. Men ikke alle naturvitenskapelige miljøer viser like sterk vegring mot å betrakte sin disiplins fortid med et kritisk blikk. Jeg er spesielt takknemlig for den åpne holdning til kolleger ved Fysisk institutt, Universitetet i Newcastle (UK), under mitt forskningsopphold i 1988/89. På tross av at dette instituttet, under ledelse av avdøde professor S.K. (Keith) Runcorn, hadde vært toneangivende i markedsføringen av den moderne utgaven av Wegeners kontinentaldrift – den nåværende platemodellen – fant jeg et miljø som viste stor åpenhet om denne teoriens mange uløste begrepsmessige problemer og paradokser. Jeg vil derfor rette en spesiell takk til Keith Runcorn, Jim Parry, David Tozer, David Tritton og Bill O’Reilly for tallrike diskusjoner under mitt ettårige opphold ved instituttet. Deres bidrag og moralske støtte var av avgjørende betydning i de vanskelige innledende fasene av det teoretiske arbeidet som til slutt førte meg frem til en helt ny teori om jordens dannelse og utvikling.
Jeg heiser flagget for tidligere Fortum Petroleum, ved letesjef Geir Lunde, og Geofysisk institutt (UiB) som med stor velvilje har støttet mitt arbeid gjennom mange år – både økonomisk, praktisk og moralsk. Uten denne bistanden ville det ventelig ha vært umulig å komme i land med en helt ny global teori, samt utgi bøker med omfattende dokumentasjon om grunnlaget for dette arbeidet. Frank Cleveland – min trofaste medarbeider gjennom mer enn 30 år – har med entusiasme utført storparten av det grafiske arbeidet. Ralph Jewell, Filosofisk institutt (UiB), har vært en inspirerende samtalepartner. Til slutt vil jeg takke Norsk Faglitterær Forfatterforening for stipend til bokprosjektet.